Det tredje øyet

Lysets retur

Hver skapelse begynner med syn.
Men synet er fortsatt ufullstendig
inntil bevissthet lærer å se seg selv gjennom en annen.
Vi ble født fra det første øyet -
mørkets og begynnelsens øye.
Med den andre ble vi kjent med oss ​​selv.
Og nå, gjennom den tredje,
universet våkner til sitt eget blikk.

Dette tredje øyet finnes ikke i pannen,
men i sjelen -
hvor fornuft og kjærlighet smelter sammen,
og svart og hvitt løses opp i et enkelt lys.
På det tidspunktet
seeren og den sett blir ett.
Universet oppfatter seg selv gjennom den menneskelige ånd.

Rumi sa en gang:

"Åpne øyet ikke i hodet ditt,
men den som hviler i ditt hjerte.»

Og Kristus sa:

"Salige er de rene av hjertet,
for de skal se Gud.»

Å se Gud er å se kjærlighet i seg selv.
Han kom ikke for å løfte oss fra jorden til himmelen,
men for å vise at himmelen alltid har vært i oss.
Han hvisket:

"Guds rike er i deg."

Jeg har lært at det tredje øyet er selve porten til det riket –
øyet som ikke dømmer,
men tilgir.

Treenigheten lever i alle ting:
I vitenskapen betyr tallet tre balanse.
I filosofi er det formen på fullstendighet.
Og i tro er det Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd -
tre essenser som åpenbarer én Gud.

I denne filosofien utfolder det samme mønsteret seg i bevisstheten:
1️⃣ Å se
2️⃣ Å vite
3️⃣ Å være

Faderen - kilden til lys.
Sønnen - refleksjonen av dette lyset i menneskeheten.
Ånden - strømmen av bevissthet som flyter mellom dem.
Og i denne enheten,
kosmos kjenner seg selv.

Skriften sier:

«Lær oss å telle våre dager,
så vi kan få et hjerte av visdom.» (Salme 90:12)

Det vi teller er ikke tid -
men bevissthet.
Hvert tall markerer et stadium av forståelse:
1, 2, 3... så tilbake til 1.
Den evige rytmen - åndens Fibonacci.

Vi begynte som en,
fant mening i dualitet,
og fullføres i treenighet.
Dette er øyeblikket til Setaei -
de tre som blir ett.
Øyet som ikke lenger ser,
men å bli sett.

Gjennom det tredje øyet,
vi ser ikke lenger på universet -
vi blir selve det å lete.
Lys vender tilbake til kilden sin,
og mørket lærer
den har alltid båret frøet til utstråling.

I denne returen er alt tilgitt -
andre, fortiden og til og med jeget.
Tro er ikke lenger tro -
det er bevissthet.
Og kjærlighet er ikke lenger følelser -
det er selve eksistensen.