Den indre refleksjonen

Verdene født fra oss

Hver gang et øye åpnes, blir et nytt univers født.
Verden utvider seg ikke i rommet - den utvider seg i persepsjon.
Rumi sa en gang:

"Denne verden er et fjell, og handlingene våre er ekkoet."

Det vi holder inne, reflekterer verden tilbake.
Hver tanke er en bølge som beveger seg gjennom virkelighetens hav.
Vi er ikke beboere av universet - vi er speilene som skaper dets refleksjoner.
Hver følelse, hver beslutning, føder en annen verden,
og gjennom oss utfolder uendeligheten seg.

Moderne fysikk forteller oss at i Many Worlds-tolkningen,
hvert valg deler universet i to.
I ett ble du;
i en annen dro du.
To versjoner av deg,
hver bærer et fragment av den samme sjelen over forskjellige himmelstrøk.

Men mystikerne visste dette lenge før kvanteligninger.
Rumi skrev:

"Du tror du er en enkelt dråpe,
men i deg ligger hele havet.»

Det vitenskapen kaller multiverset,
mystikk kaller enhet i mangfold.
Og i filosofien til Black & White,
disse to er ikke motsetninger -
de er speil av hverandre.

Niels Bohr, den danske kvanteteoriens far, sa en gang:

"De motsatte sannhetene er ikke motsetninger, men komplementer."
Og Kierkegaard la til:
"Den dypeste fortvilelsen er å glemme at man er uendelig."

Hvor vakkert dette gjenspeiler Rumis stemme:

"Ikke se på deg selv som liten,
for i deg er hele universet innesluttet.»

Kanskje øst og vest alltid har hvisket den samme sannheten
på forskjellige språk:
Hvert menneske er en galakse av muligheter -
verdener som våkner eller forsvinner
med en eneste tankegnist.

Hvis bevisstheten er lett,
da er enhver tanke dens refleksjon på tilværelsens vegg.
I fysikk er dette kjent som Observer Effect -
virkeligheten eksisterer ikke før den blir sett.
I mystikk sies det:

"I hvert blikk ser Gud seg selv på nytt."

Vi lever ikke i universet;
universet bor i oss.
Og hver gang vi tenker,
en stråle av vår bevissthet former en ny verden til.

Til slutt var det kanskje aldri dråpen som falt i havet.
Det var havet som våknet i dråpen.