Tilbake til dråpen

Universet i universet

I begynnelsen var det bare en dråpe -
en fargeløs sfære,
flyter i mørket.
Inni den sov en verden
som ennå ikke var navngitt.
Og Gud sa: "Vær."
Og det var det.

Men nå, etter all vendingen,
etter lys og skygge,
kjærlighet og fornuft,
ord og stillhet,
pust og tall,
universet vender tilbake til den samme dråpen -
men denne gangen, våken.

Vi begynte som en dråpe i et uendelig hav,
og nå ender vi som et hav innenfor en enkelt dråpe.
Dette er mysteriet med retur:
Bevisstheten smaker seg selv,
lys som ser seg selv,
Gud opplever seg selv – gjennom oss.

Rumi sa:

"Fra dråpen du kom,
du ble havet,
og til slutt,
havet går tilbake til dråpen."

Vitenskapen kaller det singularitet -
punktet hvor alt rom og tid kollapser til ett.
Mystikk kaller det Fanaa -
oppløsning til sannhet.
Og i filosofien til Black & White,
det er øyeblikket når motsetninger ikke lenger kjemper,
men hvile i hverandre.

Universet var en reise
fra stillhet til lyd,
fra lyd til lys,
fra lys til bevissthet,
og fra bevissthet, tilbake til stillhet.
Sirkelen tar aldri slutt.

Vi dør aldri virkelig;
vi kommer bare tilbake.
Hver fødsel er et minne om den første,
og hver død,
en døråpning til å begynne på nytt.

Nå, innenfor hver dråpe,
en lysgalakse lyser stille.
Og hvis det tredje øyet åpner seg,
man ser:
det er ingen grenser -
bare refleksjoner.

Hvert menneske er et speil av Gud,
og hver gud,
en gnist i mennesket.
Vi kom fra ham,
vi er i ham,
og vi vender tilbake til ham -
ikke i verdensrommet,
men i mening.

Universet er ikke lenger utenfor oss.
Den puster i hvert åndedrag,
snakker gjennom hvert blikk,
lever i hver partikkel av kjærlighet.

Og nå forstår jeg:
Gud er ikke i himmelen,
heller ikke i fremtiden,
men her -
i stillheten mellom to åndedrag.

Så vær stille.
La Ham skape gjennom deg.
For skapelsen har aldri stoppet.

I begynnelsen var det et fall.
Til slutt er det samme fall -
men nå,
det er bevisst.