Dråpen

IHavet i en dråpe

Vi er ikke en dråpe i havet;

vi er havet i en dråpe.

IITomrommet

Akkurat som ordet er født fra pusten, og lys fra mørket.

I begynnelsen var det ingenting – ingen svart, ingen hvit –

bare en skjelvende mulighet i tomrommet.

IIIDen første ligningen

Og kanskje var det der Skaperen skrev den første ligningen.

Men ligningen var ufullstendig,

for et tall uten sjel er bare skyggen av mening.

IVLys fra mørket

Så kom Kjærligheten – ikke utenfra, men innenfra det mørke punktet.

Og i øyeblikket da tiden ennå ikke hadde oppdaget seg selv,

ble lys født fra mørket.

VKvantefluktuasjon

Rumi sa en gang:

«Fra ikke-eksistens kommer eksistens, og i utslettelse ligger evigheten.»

I dagens fysikk kaller de det kvantefluktuasjon –

I filosofien om hjerte og sinn er det øyeblikket da fornuften begynner å tvile og hjertet våger å tro.

Fra den motsetningen blir væren født.

VIEn galakse i hver celle

Universet er ikke bare utenfor oss.

Vi er universet som opplever seg selv gjennom formen av en dråpe.

Hver celle er en refleksjon av en galakse;

hver tanke, en krusning av energi over det endeløse bevissthetsfeltet.

VIIKanten

Einstein sa:

«Virkeligheten er bare en illusjon, om enn en vedvarende.»

Århundrer før hvisket Rumi:

«Denne verden er en drøm, og bare gjennom drøm kan den sees.»

Kanskje de begge snakket om den samme sannheten –

den ene gjennom ligninger, den andre gjennom poesi.

Begge visste at virkeligheten ikke bor i synet eller i tallene alene,

men i vibrasjonen som bygger bro mellom fornuft og kjærlighet –

den skjøre kanten mellom svart og hvitt.

VIIIHvert tall nynner

Pythagoras sa:

«Tall er essensen av alle ting.»

Men er et tall virkelig blottet for følelse?

Nei.

Lytt nøye – hvert tall nynner med sin egen melodi:

frekvens, harmoni og stillheten mellom.

Matematikk er Guds språk når han ønsker å snakke uten ord.

IXHelheten i en dråpe

Rumi har også hørt dette:

«Sivet gråter, for det tror seg selv utenom helheten.»

Likevel, i visjonen om det svarte og hvite universet,

er vi ikke adskilte – vi er helheten reflektert i en enkelt dråpe.

Vi er universet i en dråpe,

og hver dråpe kan gjenskape kosmos

når den husker at den er kilden til sitt eget lys.

XGnisten i det sorte hullet

I hjertet av hvert sort hull

venter en gnist av lys – redd, men uslukket.

Og i hvert menneske skjuler det samme lyset seg,

begravd under logikk, frykt og glemsel.

Helt til hjertet begynner å snakke,

vet det indre sorte hullet bare hvordan det skal sluke – ikke føde.

XIHjemkomsten

Men når kjærligheten tar fornuftens hånd,

løses tiden opp.

Og så vender den lille dråpen tilbake til havet igjen –

ikke som noe tapt,

men som noe endelig våkent.