Dråpen

Vi er ikke en dråpe i havet; vi er havet i en dråpe.

Akkurat som ordet er født fra pusten, og lys fra mørket.
I begynnelsen var det ingenting - ingen svart, ingen hvit - bare en skjelvende mulighet i tomrommet.
Og kanskje var det der Skaperen skrev den første ligningen.

Men ligningen var ufullstendig, for et tall uten sjel er bare skyggen av mening.
Så kom Kjærligheten – ikke utenfra, men innenfra det mørke punktet.
Og i øyeblikket da tiden ennå ikke hadde oppdaget seg selv, ble lys født fra mørket.

Rumi sa en gang:

"Fra ikke-eksistens kommer eksistens, og i utslettelse ligger evigheten."

I dagens fysikk kaller de det kvantefluktuasjon -
I filosofien om hjerte og sinn er det øyeblikket da fornuften begynner å tvile og hjertet våger å tro.
Fra den motsetningen blir vesen født.

Universet er ikke bare utenfor oss.
Vi er universet som opplever seg selv gjennom formen av en dråpe.
Hver celle er en refleksjon av en galakse;
hver tanke, en krusning av energi over det endeløse bevissthetsfeltet.

Einstein sa:

"Virkelighet er bare en illusjon, om enn en vedvarende."
Århundrer før hvisket Rumi:
"Denne verden er en drøm, og bare gjennom drøm kan den sees."

Kanskje de begge snakket om den samme sannheten -
den ene gjennom ligninger, den andre gjennom poesi.
Each knew that reality does not live in sight or in numbers alone,
but in the vibration that bridges reason and love —
den skjøre kanten mellom svart og hvitt.

Pythagoras sa:

"Tall er essensen av alle ting."
Men er et tall virkelig blottet for følelse?
Nei.
Lytt nøye - hvert nummer nynner med sin egen melodi:
frekvens, harmoni og stillheten mellom.
Matematikk er Guds språk når han ønsker å snakke uten ord.

Rumi har også hørt dette:

"Sivet gråter, for det tror seg selv utenom helheten."
Likevel i visjonen om det svarte og hvite universet,
vi er ikke adskilte - vi er helheten reflektert i en enkelt dråpe.
Vi er universet i en dråpe,
og hver dråpe kan gjenskape kosmos
når den husker at den er kilden til sitt eget lys.

I hjertet av hvert sorte hull,
en gnist av lys venter - redd, men uslukket.
Og i hvert menneske skjuler det samme lyset,
begravd under logikk, frykt og glemsel.
Helt til hjertet begynner å snakke,
det indre sorte hullet vet bare hvordan det skal svelges - ikke å føde.

Men når kjærligheten tar fornuftens hånd,
tiden løses opp.
Og så vender den lille dråpen tilbake til havet igjen -
ikke som noe tapt,
men som noe endelig våken.